Darwindagen

Ole Didrik Lærum
Armauer Hansen og darwinismen på vestlandet

Gerhard Armauer Hansen arbeidet på St. Jørgens hospital og på Leprastiftelsen i Bergen og oppdaget leprabasillen i 1873. I tillegg var han naturvitenskapelig interessert og satt i styret for Bergen Museum. Under en studiereise til Wien i 1870 ble han kjent med Darwins arbeider, og dette opplevde han som en åpenbaring. Selv om andre nordmenn hadde tatt opp og omtalt avstammingsteorien noen år tidligere, ble Armauer Hansen viktig for utbredelse av Darwins lære. Han var en ivrig folkeopplyser og reiste rundt på Vestlandet og holdt foredrag om den nye læren. I tillegg skrev han flere artikler om emnet, bl.a. i tidsskriftet Naturen. I 1886 ga han ut en bok om Darwinismen på Giertsens forlag i Bergen. Det medførte en sterk offentlig kritikk, ikke minst fra prestestanden. At Hansen i tillegg var åpenlyst fritenker falt dem også tungt for brystet. Dette forholdet kan ha vært medvirkende til at han ble anmeldt for å ha gjort etisk uforsvarlig forsøk med å prøve å pode leprabasiller i øyet på en ung kvinnelig leprapasient. For dette ble han i 1880 han fradømt sitt embete som overlege. Armauer Hansen var også med på en Nordhavsekspedisjon, og deltok i den etterfølgende bearbeiding av innsamlet forskningsmateriale. I ettertid står han som en av de sentrale forskerne som forvaltet Darwinismen i Norge.
 

Ole Didrik Lærum er professor ved Gades Institutt, Seksjon for patologi, ved Universitet i Bergen (UiB). Lærum var rektor ved UiB 1990-1995.
 
 

Gaute Velle
Utfallet av 13,7 milliarder år med evolusjon

Vi mennesker har lett for å se evolusjon som en lang kjede med forbedringer der naturlig utvalg har ivaretatt gunstige egenskaper gjennom mange milliarder år, og der vi står igjen som resultatet. Men vi glemmer to ting; For det første er alle grove trekk i uviklingshistorien drevet at tilfeldigheter. Og for det andre kan man ikke måle suksess i naturen etter IQ. Suksess beror på evne til å tilpasse seg endringer og kan kanskje måles etter antall år en art har overlevd.

Grunnlaget for livet på jorden ble lagt allerede under universets dannelse. Gravitasjonskreftene som oppsto den gangen var sterke nok til å holde materie samlet og svake nok til alt ikke kollapset tilbake til singularitet. Selv om det er stor usikkerhet knyttet til når og hvordan livet oppsto på jorden, kan det ha oppstått allerede for 3,85 milliarder år siden. Grunnlaget for det synlige liv som vi kjenner i dag ble lagt i form av eukaryote celler for 2-1,5 milliarder år siden. Da hadde bakterier og arkebakterier regjert på jorden i to milliarder år. Selv om flercellede eukaryoter ble dannet for ca 1 milliard år siden, tok det fremdeles 400 millioner år før organsimene ble store nok til å danne fossiler. Siden den tid har det vært fem store masseutryddelser av livet på jorden. Disse har vært forårsaket av tilfeldige ytre faktorer som meteorittnedslag, vulkanutbrudd eller klimaendringer, og har åpnet for at nye arter kunne dannes i etterkant. Hvis man tar i betraktning alle tilfeldighetene som har inntruffet helt fra Universets dannelse og frem til i dag, er sannsynligheten for at livet i dag ville sett likedan ut gitt et nytt startpunkt mikroskopisk.

Lawrence Kirkendall
Mennesket som evolusjonær drivkraft

Menneskedyrets enorme populasjoner og høytutviklede teknologi griper dypt inn i naturens utvikling og i sin egen evolusjon. I mitt innlegg vil jeg utrede hvordan vi mennesker nå driver både evolusjon av andre organismer og oss selv. I vår tid er to fenomener spesielt betydningsfulle for videre evolusjon på jorden: tap av biologisk mangfold, og hurtig klimaendring. Jeg skal skissere noen viktige årsaker til nedgang i biodiversitet, inklusive tap og fragmentering av leveområder (habitater); etableringer av nye fremmede organismer; og overhøsting. Vi legger nå stor press på både andre livsformer og oss selv. Hvor fort kan planter og dyr evolvere? Kan de enkelte arter (inkludert mennesket) tilpasse seg til de enorme økologiske endringene som er i gang?

Lawrence Kirkendall er førsteamanuensis ved Institutt for biologi ved UiB og jobber med evolusjonære og økologiske problemstillinger knyttet til biodiversitet.

Erin S. Dunlop
Fishing as an evolutionary force

Many think of evolution as a process occurring over thousands or millions of years. It is increasingly being recognized, however, that evolution can be rapid - occurring on contemporary timescales that span years or decades. Fishing is the dominant source of mortality in many fish stocks with fishing mortality rates sometimes exceeding natural mortality rates by more than 400%. In the absence of fishing, it often pays individual fish to delay sexual maturation in favour of growing large, and thereby producing many offspring each year. However, in the presence of fishing, earlier sexual maturation is often favoured because individual fish have the chance to reproduce before being captured by the fishery. As life history traits such as maturation age and size, growth rate, and reproductive investment have heritable components and influence a fish's survival and reproductive success, it is no wonder that these traits have the potential to evolve in the presence of fishing. In this context, the relevant question is then how rapid will evolution occur in exploited fish populations and what will the consequences be. In this talk, I will discuss the available evidence for fisheries-induced evolution, what traits and behaviours are expected to evolve, what consequences such evolution has for ecosystems and society, and what tools are available for achieving evolutionary enlightened management.
 
Erin S. Dunlop er postdoktor ved Institutt for biologi ved UiB og jobber med hvordan fiske har tatt plassen til naturlig seleksjon og nå påvirker hvordan artene utvikler seg. Foredraget hennes vil holdes på engelsk.
 
 

Dag E. Helland
Bioteknolog: draum og fakta

 
Dag E. Helland er professor ved Molekylærbiologisk instutt ved UiB.
 
 

Kjetil Rommetveit
Bioteknologi og bioetikk

For både biologien og etikken står spørsmålet "hva er liv?" sentralt. Bioteknologien omformer problemstillingen radikalt idet den går ut over det teoretiske og reformulerer spørsmålet - livet selv - gjennom kraftfulle teknologiske intervensjoner. I mitt innlegg vil jeg skissere noen generelle utviklingstrekk og stille spørsmålet: Hvilken rolle blir igjen for etikken å spille på livsområder som i økende grad konstitueres teknologisk?